Det kroppslige arkivet

Om minnepraksisen i Mette Edvardsens En lys sommers usigelige smerte

Sammendrag

Abstrakt: Spørsmålet om hvordan man kan dokumentere og arkivere en forestilling har de siste tiårene vært knyttet til diskusjonen om forestillingens ontologi, hvor kapittelet «The Ontology of Performance» (1993) av Peggy Phelan har blitt hyppig sitert. «Performance’s only life is in the present» (s.st., s. 146). Denne påstanden har ledet til en diskusjon om hvordan tilskuerminnet kan være en metode for å dokumentere og arkivere forestillinger (Barba, 1990; Demetriou, 2017; Kozel, 2017; Reason, 2006; Schneider, 2011), blant annet ved å fremheve forestillingens epistemologiske potensial som et kontrasterende perspektiv (xxx, 2022).

Med utgangspunkt i dette sistnevnte perspektivet analyseres performancen En lys sommers usigelige smerte av koreograf Mette Edvardsen. Prosjektet låner tittelen fra en diktsamling av Ruth Maier, og ble gjennomført over flere lørdager sensommeren 2022 i Vigelandsparken. Her fikk tilskuerne i oppgave å lære et dikt av Maier utenat gjennom en kollektiv memoreringsprosess. Prosjektet tematiserer dermed minnet som arkiv, i tillegg til Maiers liv og arbeid. Artikkelen vil særlig utforske hvordan performancen inviterer tilskueren til en praksis som et kroppslig minnearkiv. Hvordan bærer man diktet med seg videre? Og hvordan forholder man seg til Ruth Maier, både som forfatter av diktet og som et symbol i den kollektive minnekulturen?

English abstract: In recent decades, the question of how to document and archive a performance has been linked to the discussion of the ontological dimesion of performance, where the chapter «The Ontology of Performance» (1993) by Peggy Phelan has been frequently cited. «Performance's only life is in the present» (p. 146). This claim has led to a discussion about how spectator memory can be a method for documenting and archiving performances (Barba, 1990; Demetriou, 2017; Kozel, 2017; Reason, 2006; Schneider, 2011), by highlighting the epistemological potential of the performance as a contrasting perspective (xxx, 2022).

Starting from this latter perspective, the performance En lys sommers usigelige smerte by choreographer Mette Edvardsen is analyzed. The project borrows its title from a collection of poems by Ruth Maier and was carried out over several Saturdays late in the summer of 2022 in Vigelandsparken. Here, the audience was tasked with learning a poem by Maier by heart through a collective memorization process. The project thus thematizes memory as an archive, in addition to Maier's life and work. The article explorer how the performance invites the audience member to a practice as an embodied memory archive. How do you carry the poem on with you? And how does one relate to Ruth Maier, both as the author of the poem and as a symbol in our collective memory culture?