To mestere og autoriteter om dialog i profesjonsveiledning

Sammendrag

Dette essayet diskuterer bildet av de to mesterne Sokrates og Kierkegaard i veiledningstradisjoner basert på faglitteratur som empirisk materiale. Hensikten er å begrunne en utvidet forståelse av Sokrates’ dialogbegrep og Kierkegaards begrep om «hjelpekunst». I tradisjonen møter vi den undrende Sokrates som på likefot med sine samtalepartnere vennlig spaserer rundt i kunnskapens rike, og som utøver sitt mesterskap i spørrekunst for at andre skal oppdage nye sider ved egen kunnskap. De historiske kildene gir likevel motsetningsfylt og sammensatt bilde av Sokrates, for han kunne også være nådeløs i sine kryssforhør, og skape både venner og fiender. Sokrates har blitt knyttet til en tilbakeholdende veilederrolle og et konstruktivistisk kunnskapssyn. Et mer realistisk bilde av hans virksomhet og idéer avdekker en langt mer allsidig veilederpraksis.

Kierkegaards populære begrep «hjelpekunst» er i veiledningstradisjoner blitt assosiert med veiledning preget av empati og tilbakeholdenhet av synspunkter og meninger. Empatien hos Kierkegaard kunne også være strategisk i forbindelse med et ønske om å bringe den som mottok veiledning over til Kierkegaards egen livssynsposisjon.

Et mer sammensatt bilde av de to autoritetene kan åpne opp for en mer nyansert og allsidig veiledning der en direkte og tydelig tilnærming også får sin plass. Metodologi og tilnærming i artikkelen er hermeneutisk, og bygger på nærlesning av tekster. Artikkelens formål er å rekonstruere og gjennomføre en kritisk drøfting for å gjøre forståelsen av idéene mer allsidig.