Veiledning i lærerstudenters praksisopplæring – et bidrag til læring og utvikling?

Sammendrag

Denne studien er gjennomført på bakgrunn av et målrettet samarbeid mellom to videregående skoler og en lærerutdanningsinstitusjon med en målsetting om å styrke og utvikle en bedre sammenheng mellom praksisopplæring, pedagogikk og didaktikk. I teksten retter vi oppmerksomheten mot veiledning som et framtredende element i samarbeidet mellom de tre institusjonene. Vi støtter oss hovedsakelig til sentral teori om veiledning (Lauvås & Handal, 2014), teori som dreier om utvikling av det tredje rom (Zeichner, 2010) og om koherens i lærerutdanning (Raaen, 2014). Det metodologiske grep er deltakende aksjonsforskning, og datainnsamlingsmetoden som er tatt i bruk benevnes som brevmetoden (Berg, 2003). I artikkelen viser vi til og drøfter funn som tyder på at ganske ulike tilnærminger til måter å veilede på, kan bidra til læring og utvikling, og at praksislærers veiledningsfaglige kompetanse er avgjørende for kvaliteten på veiledningsøktene. Videre tyder funnene på at lærerstudenter ikke setter pris på monologisk og kontrollfiksert veiledning. Funnene avdekker også at praksislærere ser det som en naturlig del av sitt ansvar å veilede studenter inn i lærerprofesjonen. Både studenter og praksislærere gir uttrykk for at de opplever trepartsamtalen som særdeles verdifull og læringsfremmende, samtidig som tid og ressurser i veiledningen oppleves som kritiske suksessfaktorer.

This study has been carried out based on a targeted collaboration between two upper secondary schools and a teacher education institution. The goal is to develop a more coherent teacher education. In this article we focus on mentoring, because we consider it to be a crucial factor for making the collaborative quality between the three institutions better, as well as increasing the students’ learning outcomes of their practicums. We rely mainly on central theory about mentoring (Lauvås & Handal, 2014), theory concerning the development of ‘the third space’ (Zeichner, 2010) and coherence in teacher education (Raaen, 2014). The methodological approach is participatory action research, and the letter method is used to collect data (Berg, 2003). Findings show that rather different mentoring approaches can contribute to learning and development, and that the quality of the mentoring sessions depends highly on the mentors’ competence. Furthermore, we find that students do not appreciate monologue and control-oriented mentoring. The findings also show that the school mentors consider guiding the students into the teacher profession as an obvious part their work-obligation. Both students and mentors agree upon that the three angled conversation between the student, the practicum teacher and the mentor from the teacher training institution is particularly valuable and learning-promoting, while enough time and resources are considered to be crucial for success.