Overestimerer PARMA-modellen høyden til myonfluksmaksimum under norske vinterforhold?

Sammendrag

Hensikten til denne studien var å undersøke PARMA-modellen som ble utviklet med Monte-Carlo simulasjoner kjørt med atmosfæriske parametere fra U.S Standard Atmosphere of 1976 (Sato et al, 2008, s.244). Dette er en atmosfærisk modell som reflekterer en betydelig varmere enn atmosfære enn ved nordligere breddegrader. Dette formulerte hypotesen for denne studien: PARMA-modellen overestimerer høyden der intensiteten til myonkomponenten av den kosmiske strålingen er størst i norske vinterforhold. For å teste hypotesen ble en myondetektor laget og løftet 23,3 km opp i atmosfæren med værballonger for å måle høyden til myonfluksmaksimum. Den empiriske målingen ble deretter sammenliknet med PARMA-modellen sine estimater for høyden til myonfluksmaksimum. Myondetektoren målte myonfluksmaksimum mellom 13,01 km – 13,23 km, og PARMA-modellen estimerte høyden til myonfluksmaksimum mellom 13,72 km – 13,76 km. Hypotesen støttes derfor av denne studien.